Krigsseilernes evige krig……

I disse dager utgis en ny bok om krigsseilernes innsats under andre verdenskrig. Det er forfatteren Oddvar Schjølberg som har skrevet boka, og det er hans 5. bok om krigsseilerne, og den utgis av LIV Forlag, Larvik.

– Boka skal være en hyllest til de sjøfolka som ga alt – ja til og med sitt liv i kampen for Norges frihet. For min del har det vært en berikelse å møte disse havets adelsfolk. Og jeg er dypt takknemlig for at de har vist meg den tillit at jeg har fått bli med dem ”inn i deres innerste rom”. Det er med stor respekt jeg har skrevet ned deres historier – slik de selv fortalte den til meg. Jeg vil takke dem for at de var villige til å spandere tid og tålmodighet på meg. De, og deres familier har bidratt med opplysninger både fra sine personlige opplevelser, og mye annen verdifull informasjon, sier Oddvar Schjølberg.

Da andre verdenskrig brøt ut befant norske sjøfolk seg plutselig i fremste linje. De ble våre modige og kjempende handelsflåte. De var våre krigsseilere.
De hadde ingen plasser å gjemme seg. De var henvist til skipsdekket og livbåter. Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav. De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser.

Nordlendinger erholder ikke hyre her.
Da Arne Strøm dro ut fra hjembyen Narvik som 16-åring, visste han ikke at hjembyen hans skulle bli beskutt av allierte skip og bombet av tyske fly. Og bli lagt i ruiner. Arne hadde før angrepet på Narvik klart å skaffe seg hyre om bord i D/S Germa, av Kristiansand, og fått en sikker jobb. Men han skulle i likhet med hjembyen, også bli en brikke i den verdensomspennende krigen.

007 Arne Strøm fra Narvik (3)

– Jeg var under lovlig alder for å mønstre på, så jeg måtte ha med brev hjemmefra hvor foreldrene mine ga sitt samtykke. Jeg var heldig med skip, fikk være sammen med sjøfolk av den rette typen. De som var ”romslige” og inkluderte alle i kameratflokken, uansett om de kom fra ”de finere strøk av landet” eller var nordlending.
Det hadde ikke alltid vært like greit å være nordlending om bord i utenriksfart. Vi ble nok litt uglesett. Og jeg vet at enkelte redere ikke ønsket oss om bord i det hele tatt. Jeg hørte om et rederi i Haugesund, som tidligere hadde slått opp følgende plakat på kontordøra: ”Nordlendinger erholder ikke hyre her.”
Hvorfor det var slik må Vår Herre vite, for jeg vet ikke hva som egentlig lå til grunn for denne reservertheten. De fleste av oss var jo oppvokst med havet som nabo, og vi var godt vant med storm og grov sjø, og hadde vel fått inn sjømannslivet med morsmelken. Ute på havet var vi i vårt rette element, og det var slik at yrker innen sjøfart og fiske veldig ofte gikk i arv fra far til sønn. Og det måtte jo være verdifullt ute på krigshavet.
En annen sak er jo at vi nordlendinger ikke akkurat er kjent for å pakke meningene våre inn i bomull, men heller det motsatte. Vi kaller en spade for en spade. Så det kan vel ligge noe her også.
Vi sjøfolk hadde nok lett for å bli litt rastløse under de forholdene vi levde under. Tidene var utrygge, og når vi gikk i konvoi så vi andre skip bli torpedert rundt oss. Det store spørsmålet var alltid: Er det vi som blir det neste offeret? Noen av oss byttet ofte skip, og i krigsårene sto jeg også en stund om bord i flere andre skip.
Etter seks måneder om bord fikk vi noen fridager, og hygget oss med kjentfolk fra andre skip. Men så fort fridagene var over måtte vi pent dra til sjøs igjen. Og vi måtte ta den båten vi ble plukket ut til, enten den var god eller dårlig. Slik kunne myndighetene behandle oss den gang. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Så du kan si at vi i handelsflåten var plassert i krigstjeneste, uten noen reservasjonsrett.

Det var nære på flere ganger, i løpet av de årene jeg seilte i handelsflåten. Jeg hadde derfor ikke i min villeste fantasi ventet at det skulle være så vondt å komme hjem da krigen omsider var slutt. Etter alt det jeg har opplevd og sett med egne øyne, kan jeg underskrive på at forfatteren Per Hansson har full dekning for alt det han skriver i boka ”Hver tiende mann måtte dø”.
Alt dette er en realistisk dokumentasjon over de norske krigsseilernes innsats under krigen på havet. Han forsto hva vi sleit med i de årene vi seilte for Norge, men han forsto også hva vi måtte slite med etter krigen. For da startet en ny krig for oss – en krig for å beholde vår egen verdighet som menneske. Sjokket for oss var at våre motstandere denne gang var de som styrte landet vårt, sier Arne med ettertrykk. I boka ”Krigsseilernes evige krig”, er Arne Strøm en av dem som forteller sin sterke beretning.

Hver og en av krigsseilerne har sin egen historie, men mange av dem valgte å tie om sine opplevelser. Det er 69 år siden krigen sluttet, og det begynner å tynnes i rekken av krigsseilere.
De tre siste årene har nærmest vært en kamp mot klokka, for forfatteren som har reist rundt i Norge for å dokumentere deres historie. Og nå er resultatet her.