BRYGGETUR i «gamle dager»

Tekst: Rolf Petter Børresen
Det ble klart og tydelig demonstrert at du ble ansett som et familiemedlem uten stemmerett og fri vilje. Når du en søndagsmorgen ble tvangspåkledd finstasen for å gå en familietur. Og for riktig å gni dette inn i et følsomt sinn. Så oppdager du også at familiens stemmeberettigede allerede har planlagt turen ned til vestre brygge for å ta imot Peter Wessel.

Larvik Havn (2)

Peter Wessel ankommer Larvik. Arkivfoto Larvik Museum

Fremme ved brygga kunne jeg se at flittige rederiarbeidere allerede på forhånd hadde fått unnagjort grovarbeidet ved å sette ned en rekke jernstenger i noen hull i plankedekket. Oppe på disse tredd de et tau gjennom en ring. Dette fordi at tollvesenet skulle kunne skille de få reisende vekk i fra den store folkemengden av nytelsessyke. Jeg hadde den gang og har fremdeles en følelse av at ferja i seg selv ikke var så viktig. Det viktigste var å komme seg ut av huset for å treffe kjente. Slik at en kunne få sugd til seg litt ny informasjon om dagliglivet i byen. Og særlig da slike nyheter som aldri sto i avisa. I alle fall var dette et særs populært samtaleemne. Men enhver samtale ble allikevel avbrutt om en skulle oppdaget et kjent ansikt blant de ankommende oppe på gangveien. Da ble den reisende anropt med forespørsler om vær og bølgehøyde over Skagerak. Og dette fra folk som ikke hadde noen som helst intensjoner om å foreta en Danmarks tur den dagen. Så svarene var vel derfor egentlig helt uinteressante. I alle fall for meg som ble holdt hardt i handa. Kjedsommelig sto jeg der og svingte høyrebeinet frem og tilbake mens jeg under summinga fra folkemengden ønsket meg en tjangs til frihet. Vår Herre var nok i godlune den dagen, for han oppfylte mitt ønske. For plutselig ble det stille som i graven, slik at mor i bare forfjamselsen slapp hånda mi. For der oppe på toppen av gangveien står det en ung kvinne, elegant kledd og på høyhælte sko. Med rød koffert og hvit håndveske står hun og ser speidende utover folkemengden mens hun patter på en stor sigar.
Flere hundre par øyne følger i stillhet med på hennes trippende ferd over brygga og frem mot tollbua. Hun la mer enn godlukt og sigarrøyk etter seg i Larvik. Hun la også igjen et varig minne. For siden kunne en ofte høre under en samtale; var dette før eller etter hu danske med sigar ’n. Jeg var iallfall vekk før hake partiene igjen kom tilbake på plass. Den langdryge tiden med by sladder var over for min del. For det mysset av likestilte i samme alder der nede på brygga. Så leken gikk livlig mellom mange og lange ben, og på og under lossede varestabler av ymse slag. Derfor var ikke finklærne lengre like rene og fine når jeg omsider ble dratt etter øra tilbake på plass.

Når den siste ekstra taxfree kartongen med sigaretter var fortollet og den siste beslaglagte konjakken inndratt. Trakk folkemengden seg puljevis tilbake mot bommende. Men selv ifølge med en nedgrisa og masete guttunge. Kom det ikke på tale om å sette nesa hjemover. I alle fall ikke før familien sammen med mange andre også hadde vært bortom jernbanestasjonen for å ta imot toget fra Oslo. Underholdningssluket til min foreldregenerasjon var bunnløst.

Reklamer