En historie av Rolf Petter Børresen.

KANINEN

Hverdagen begynte som vanlig da jeg med mysende øyne omsider fikk kreket meg inn over terskelen til kjøkkenet. Min mor var som vanlig allerede gått på jobb. Og det at far dermed benyttet sjansen til å ta seg en kort kaffepause fra sine digre regnskaps bøker med debet og kredit, Brøt heller ikke med kutymen.

Noe de meglende og beroligende ordene som deretter lød ut mellom hans leppeplasserte sukkerbit på skåla heller ikke var. Når ordflommen og småkranglingen fra mine storesøstre begynte å ligne på et privat skifte av et dødsbo.

Og det at disse ordene egentlig var fåfengte, var heller ikke noe uvanlig. Som smør på en glovarm potet gled de bare av disse to morgengretne tenårings jenter med melkebarter og søvnhovne øyne.

De delte på sengeleie og kunne som vanlig ikke bli helt enige om skyldfordelingen etter en urolig natt. Egentlig en aggressiv debatt, totalt uegnet for mindreårige.

Grunnet manglende livserfaring hadde jeg engang villet hjelpe min far med forsoningen. Men det ble med denne ene gangen. Jeg stakk aldri mer hodet inn i dette stridbare vepsebolet.

Nervøs som en antilope nær en løveflokk. Snek jeg meg forsiktig over gulvet inntil jeg stille kunne sette meg inntil bordet for å stappe i meg de to ferdigsmurte finbrødskiver med Tate og Lyle sirup som lå der. Påpasselig under fortæringen, slik at jeg ikke frembrakte noen irriterende smatting og slurping. For mine søstre trengte litt tid på å bli seg sjøl.

Men endelig tok de på seg ransel og sko og forsvant ned trappa, samtidig som Helge stakk hodet inn av dørgløtten og ville ha meg med bort til Corneliussen.

Først der borte ble den daglige rutinen brutt. For gubben sjøl hadde gjort noe så uvanlig som å bruke penger på et nytt flatt batteri til sin gamle blåmalte og flate Wonder lommelykt.

Med spøkefulle øyne skrek han opp da Helge begynte å fikle med det nye. Ikke hell på batteriet gutt. Strømmen kan jo renne ut. Noe som fikk en forskremt kamerat til ubevist å reagere ved lynraskt å rette det opp.

Da demonstrerte Corneliussen at han var velsignet med ett godt humør og fattige gummer som ikke var til hinder for ett latterbrøl. Det runget slik ut at det ga ekko i huset.

Forresten, hvordan har dere tid til å være her i dag? Spurte han etter å ha fått tørket øynene og sendt en skråstråle ut av det vidåpne kjøkkenvinduet. En av kaninene til Pedersen fikk jo unger her for en tid siden.

Før Cornelius rakk å si noe mer, var vi på vei ut. Men innen vi fikk smelt døra igjen bak oss. Kunne vi høre at han fikk kjeft. For det hadde havnet noen brune dråper på pelargoniaen i vindusposten.

Pedersen var eier av nabolaget lille zoo. Med villagris, høner og kaniner.

Hele vinteren levde de innestengt sammen i et lite hus nede i gården.

Men nå gikk de gryntene og kaklene i en innhegning. Hvor de sammen nød sommer varmen og friheten.

Grisen stort sett med trynet ned. Nytteløst rotet den i bakken etter fristende meitemark. For de få som dukket opp var de fargerike hønene raske til å rappe.

Kaninene var enda bedre stilt. De dro hver sommer ut på ferie som campingturister. I små transportable nettingbur ble de tidvis flyttet rundt om på gresset til stadig nytt og saftigere beite.

På den måten så greide de seg egentlig godt sjøl med niste. Kun vann måtte de bli servert. Noe Pedersen var i gang med da vi heseblesende kom innom for å hilse på hans nyfødte.

På hver vår side av buret la Helge og jeg oss ned på magen med hode støttende i hendene. Med medlidende øyne og slurvede kommentarstemmer lå vi tittende der på de små hoppende nøstene der inne.

Helge vendte fjeset opp mot Pedersen og mente at de med sine små nesetipper og oppstående ører var utrolig søte. Noe eieren sa seg enig i. Men han mente også at de innen høsten ville bli til noen fine søndagsmiddager.

Det grøste i oss når han sa det. For vi hadde begge sett hvordan han slaktet høner ved halshugging.

En av kaninungene tro jeg kunne litt norsk. For den gjemte seg forskremt inne i en krok med oppsperrede blanke øyne etter å ha overhørt samtalen.

Og etter at den hadde fått festet blikket sitt inn i mitt. Så ble jeg så overveldet av sympati med denne lille tassen, at jeg bestemte meg for å opptre som den barmhjertige samaritan.

I et ubevoktet øyeblikk fikk jeg løftet litt på buret og gjemt ungen innunder skjorten før jeg sa takk for meg og gikk.

På hjemveien følte jeg meg beslektet med alle av kiosklitteraturens superhelter.

Men oppe i leiligheten sto jeg ovenfor et dilemma. For både min mor og yngste søster fikk grøssninger og spader av alt med pels. Selv om de ikke var allergiske.

Det grå lille nøstet ble derfor puttet ned i en sko eske sammen med litt løvetann og ei vannskål før det hele ble skjøvet inn under senga mi.

Helt frem til kvelden levde kaninungen og jeg i troen på et langt og lykkelig samliv. I alle fall helt frem til at den syntes at det ble litt vel trangt og kjedelig nede i esken og ville ta seg en tur. Noe som selvfølgelig ble oppdaget av min søster som var født med værhår mot alt med fire ben og pels.

Ei rotte hylte hun opp fra sin plass i sofaen og skapte panikk i stua. Så med hele den kvinnelige delen av familien stående i møblementet ble far sendt ut på rottejakt med sopelime. Selv fikk jeg ett akutt behov til å oppsøke sikkerheten nede på utedoen. På veien ned trappa kunne jeg høre at han ble instruert av ett flerkoret jente hyl i falsett.

Med lekkasje i øyekroken måtte jeg noe senere på kvelden stå skolerett foran morske blikk. Der falt min appell om et evig vennskap med kjæredyret på stengrunn. Dessuten hadde jeg visstnok misligholdt de aller fleste av de ti budene.

Med en kaninunge i armkroken måtte jeg gå en kanossagang forbi tre illsinte kvinner og en medfølende far, for å få smuglet ett oppskremt lite nøste tilbake til sine søsken.