Tekst og foto: Kjell Harangen ©

Det skjer helt uten støy. Uten oppmerksomhet. Ute på den tørrlagte elvebunnen og inne i de innestengte kulpene, etter at vannføringen har blitt så liten at elva har trukket seg tilbake.

Det er elvemuslingene vi snakker om. De som elva selv trenger. De som fisken er avhengig av, og som er en viktig del av økosystemet vi alle trenger og er avhengige av.

Nå kommer høsten og kulda. For muslingene som ligger igjen i bunnslammet på tørrlagt elvebunn, kan dette bli slutten.

Dette bildet er fra min «lille flekk» i Lågenvassdraget. Men vassdraget er langt, og dette er ikke et enestående tilfelle. Det gjentar seg år etter år. Slik har det vært i årevis.

Den siste tilstandsrapporten jeg kjenner til, er fra 2012. Mye har endret seg siden den gang!

Elvemuslingen kan leve i over hundre år. Det tar lang tid å bygge opp en bestand, men den kan gå tapt langt raskere enn vi klarer å forstå konsekvensene av.

Dette handler ikke bare om muslinger som ligger igjen på tørr elvebunn. Det handler om elvas helse, om livet i vassdraget og om ansvaret vi har.

Den stille døden er et årlig gjentagende naturtap som fortjener å bli sett, og hvor mange mister vi dette året ?