BRØDRENE VEGA, en spenningsroman fra oppdrettsnæringen…

LARS LENTH, Fluefisker og forfatter, ikke minst kjent for tv-programmene «Fisketur med Bård og Lars», som han laget sammen med kameratene Bård Tufte Johansen og Lars Nilssen. Lars Lenth har skrevet flere bøker om fluefiske, blant annet Flyt og Den samme elva. I 2011 debuterte han som skjønnlitterær forfatter med romanen Den norske pasienten.Brødrene Vega er en uavhengig oppfølger.

Lenth_collage_1260_840_90_s_c1

BRØDRENE VEGA

En ung miljøkriger fra Bærum sprenger et oppdrettsanlegg i Nordland og gjemmer seg innerst i en fraflyttet fjord. Brødrene Torvald, Einar og Gunnar Vega har tjent seg søkkrike på å harve over natur og mennesker i Brønnøy kommune og har ingen planer om å la terroristen slippe unna. Den konfliktsky advokatfullmektigen Leo Vangen hyres for å finne miljøkrigeren og lose ham ut av området før brødrene Vega slår kloa i ham. Snart befinner Vangen seg midt i skuddlinjen mellom rasende, selvrettferdige miljøvernere og skruppelløse lakseoppdrettere. I kulissene lurer en marinbiolog med råtten samvittighet, en velstående Bee Gees-fan med skjulte motiver og en eremitt med tvilsom fortid og gul sydvest på hodet.

Nedenfor kan du lese litt fra boka……

Marinbiolog Liv Kongevold sto med begge beina godt plantet på flytebrygga. Hun var iført oransje kjeledress og gassmaske, og hadde en tjukk, hvit slange mellom hendene. Hun sprøytet en melkeliknende substans på laksene som svømte for livet der nede i undervannsburet. De uoffisielle, private lusebehandlingene med flytende hydrogenperoksid kom tettere og tettere. Kom det ikke et nytt og effektivt lusemiddel på banen snart, var massiv utslakting og brakklegging eneste alternativ. Parasitten lakselus, lepeophtheirus salmonis, truet med å ødelegge festen i oppdrettsbransjen.
Liv visste at det var altfor mange oppdrettsanlegg i fjordene, altfor mange merder, altfor mye laks presset sammen på små områder, at det var derfor det blodsugende krepsdyret florerte. Lusesituasjonen langs norskekysten var ute av kontroll.
For laksefiskere og miljøvernere var dette uakseptabelt fordi sjøørreten og villaksen ble smittet og døde når de slapp seg ut av barndomselva og svømte forbi oppdrettsanleggene på vei ut til havet. Fjordlax og NorFish var bekymret fordi lusa gjorde fisken stresset og mer mottakelig for lumske virussykdommer. Amøbegjellepest var siste skudd på stammen. Sykdommen var oppdaget i flere anlegg lenger sør, og ville garantert ramme dem når som helst hvis de ikke tok sine forholdsregler.
Problemet var at lakselusa var blitt resistent overfor alle de tradisjonelle lakselusemidlene.

Det første den nyutdannete marinbiologen gjorde da hun ankom Storbørja et par år tidligere, var å kjøre på med flubenzeroner, som blir tilført laksene gjennom foret og gjør at det lille krepsdyret ikke klarer å bygge nytt skall ved skallskifte. Ulempen var at stoffene utraderte alle andre skalldyr i nærheten av anleggene i samme slengen.
Og nå begynte de å miste effekten.
Liv og Fjordlax kompenserte med større mengder – i kombinasjon med hydrogenperoksid – men luseplagene hadde sakte, men sikkert tiltatt i styrke. Torvald Vega var på henne hver bidige dag for å holde lusa i sjakk.
Hva faen er det vi betaler deg en million kroner i året for? var yndlingsfrasen hans.
Hun hadde prøvd å ta det opp med politimannen, den tilnærmet normale broren, men han hadde gitt klar beskjed om at han ikke ville legge seg opp i den daglige driften. Liv visste utmerket godt at kjemien bare var en midlertidig utsettelse av problemet. Det fantes egentlig bare én løsning. Det var lukkede anlegg i sjøen eller på land. Oppdrettslaksen måtte skjermes fra naturen rundt, eller rettere sagt: Naturen rundt måtte skjermes fra den kunstige oppdrettslaksen.
Liv var ikke stolt av jobben hun gjorde. Det var ikke etsende blekemidler fra Polen, kontaminert planteolje fra Peru, grov miljøkriminalitet og dyreplageri satt i system hun hadde drømt om da hun begynte på mastergraden i marinbiologi på universitetet i Tromsø. Men det var det hun hadde fått da hun takket ja til jobben i Fjordlax. Axel Platou, hovedaksjonæren i verdens største oppdrettsfirma, hadde oppsøkt henne mens hun holdt på med den avsluttende masteroppgaven om resistens hos lakselus. Den kjente investoren hadde invitert henne ut på middag på Theatercaféen i Oslo. Da han tilbød henne champagne, begynnerlønn på 999 000 kroner og gratis leilighet i Brønnøysund, var det ikke lett for en enkel jente fra Drammen å takke nei til noen av de tingene han foreslo.
Dagen etter hadde Platou fortalt henne at hun kunne vært modell hvis hoftene hennes hadde vært litt smalere.

Da Liv var ferdig med dagens lusebehandling, vrengte hun av seg gassmaska og kjeledressen, rufset til det korte, lyse håret og stampet inn i bua for å lage seg en kopp pulverkaffe.
Telefonen på bordet ringte.
«Innkjøpssjefen hos REMA 1000 likte ikke kvaliteten på den siste ladningen vi sendte ham», sa Torvald Vega. «Jævlig mye sår og merker på fisken. Og så klagde han på smaken. Han lurte på om vi hadde ‘glemt’ å gi fiskene fiskeolje de siste månedene før slakting.»
«Det er du som sier at fiskeolje er for dyrt», sa Liv og satte seg ned på en grønn plastkrakk fra Ikea. «Klart kvaliteten kunne vært bedre. Det er ikke meningen at laks skal spise grønnsaker. Laksen er et rovdyr.»
«Hva mener du?»
«Den billige planteoljen dere kjøpte fra Peru, hvorfor tror du vi fikk den så billig?»
«Storpartikjøp.»
«Vi kjørte en analyse på laben. Den er kontaminert. Full av forbudte insektmidler. Har du hørt om endosulfan?»
Selv Torvald Vega måtte innrømme at alle medisinene, lusemidlene, det enorme antallet laks i merdene og det latterlig billige partiet med planteolje fra Sør-Amerika gikk ut over kvaliteten på fisken. Men det var jo nettopp derfor butikkjedene fikk laksen billigere. Den muntlige avtalen var 10 % under den til enhver tid gjeldende markedsprisen for superiorkvalitet, 20 % for normalkvalitet. De fikk nøyaktig det de betalte for.
Torvald hadde funnet ut at det var mye bedre å satse på volum til en litt billigere penge, enn på svindyr kvalitetsfisk for eliten. I motsetning til hva folk og media trodde, lå ikke pengene i salmalaks, japansk sushi og franske mesterkokker. De satte altfor høye krav til produktet, og det var meningsløst dyrt å frakte fisken over halve jordkloden. De store pengene lå i massekonsumet i Europa, billig laks til frysediskene i store supermarkedkjeder i Skandinavia, Russland, Polen og Frankrike. Norsk laks, som før var et luksusgode forbeholdt overklassen, hadde blitt middelklassens favoritt. Kvaliteten på fisken var ikke viktig. Det var pris og utseende som telte. Når det kom til stykket, smakte de færreste forskjell på laks, kveite, hyse, torsk eller skolest. Det var et vitenskapelig bevist faktum. Og ingen, absolutt ingen, smakte forskjell på frossen oppdrettslaks i superior- eller ordinær-kvalitet.

Reklamer