Det er medlemmene av Cofradias, et kristent broderskap, som bærer flåtene. Det veier opp for alt slitet som også fungerer som en slags “bot” for medlemmenes synder.
Det er en krevende jobb å bære disse tunge treflåtene rundt, og det er ikke uvanlig at det er over 40 menn eller kvinner som må stille opp for hver enkelt flåte. Og langs gatene står tusenvis av mennesker i alle aldersgrupper. Ikke minst ungdommer som tilkjennegir sin respekt og hengivenhet. Og som en ordboer gjør man seg opp noen tanker om hvordan det er med respekten for det hellige hjemme i Norge.

Vi overvar prosesjonen i byen Cox og foran oss på fortauet sto en hel del ungdommer og unge ektepar. Med en gang flåtene nærmet seg, reiste de seg opp i dyp ærbødighet og korset seg.

Det faktum at flere av botsprosesjonene i den spanske påskeuken begynner tidlig om morgenen, skaper en helt spesiell, kanskje noe mystisk atmosfære. Det er klagende hornmusikk ispedd tunge, presise trommeslag. Det hele utgjør en opplevelse som ikke glemmes så lett.

Et spansk ordspråk erklærer at den som ikke tar seg råd til å dele ut søtsaker i påskeuken, neppe kan gjøre seg opp forhåpninger om å slippe gjennom Perleporten. Derfor tilbys kaker, slikkerier og andre godsaker over alt under den spanske påskefeiringen. Dette er selvsagt noe som barna vet å utnytte til fulle. Og langs prosesjonsruten, sitter de, ofte så tett som måker på et fugleberg, og strekker fram sine poser og kurver. Og broderskapets medlemmer deler villig ut drops og sjokolade fra sine dype og innholdsrike lommer.

Når påskeprosesjonene er over, er det tradisjon å dele et festmåltid sammen med familie og venner på kveldstid. Ofte bestiller man bord på en av byens restauranter, og deretter er det gjerne fest frem til de tidlige morgentimer, da er det ny prosesjon, og atter en gang er det tid for å gjøre opp for sine synder i form av botsgang.

Sove kan man gjøre etter påske…

Tekst og foto: Oddvar Schjølberg