Mikkel 2013. Foto: Torgeir W. Skancke

Noen ganger er de beste hjelperne usynlige.

Jeg skulle ønske flere visste hvor viktig jobb disse menneskene gjør.

HUN KOMMER inn i stua der han sitter.
– Hei Mikkel!
Gutten vår er oppslukt av en film, og kikker bare såvidt på henne. Han sitter med et smil om munnen, fjetret av det han ser. Den voksne kvinnen setter seg ned i sofaen. Hun entrer hans sfære. Der blir hun sittende, fullt og helt til stede. Det er som det oppstår en usynlig sirkel rundt de to. Hun ler med ham når det er morsomt, beroliger ham når han er redd. En berøring, et blikk, et ord.

DETTE ER den gode hjelperen. Det er jobben hennes, å være til stede for en som er alvorlig syk, funksjonshemmet eller annerledes. Hun er kanskje fysioterapeut, assistent eller spesialpedagog. Hun kan være ergoterapeut, hjelpepleier eller sykepleier.  Det er ikke utdannelsen som er viktig akkurat nå, men modenheten som menneske. Hun skiller seg ut fordi hun kan noe mer enn det hun lærte på skolen. Hun har denne spesielle evnen til å se, lytte, og være til stede med hele seg.

ER IKKE disse egenskapene en selvfølge hos en omsorgsarbeider? Nei. Det finnes dem som mangler en viktig bit. Det er ikke det at de ikke kan jobben sin. Tvert i mot. De kan gjerne ha fokus på det de anser som profesjonelt. På retningslinjer, regler, detaljer. Men da står de i fare for å jobbe parallelt med, ved siden av, uten å være ordentlig til stede. De snakker til og ikke med. I tankene sine er de kanskje et helt annet sted. Og da kan de fort glemme det viktigste: Å være til stede som menneske.

Les videre på Torgeir W. Skancke’s blogg her