PLASTPOSER forandret tidsregningen….

Av Rolf Petter Børresen

 

Om man ønsker, så kan livet deles inn i manges før og etter tidsregninger. Og i går ble det av alle ting for meg plastposene.

poser

Det hele startet med noe så trivielt og dagligdags, som at jeg kastet en brukt frysepose ned i beholderen for plastsøppel. Min mors ofte stille oppdragelse slo plutselig inn, for hva ville hun ha sagt til en slik sløsing. Hun som alltid vasket slike poser og hang dem til tørk på en sprik. For deretter å brette dem pent sammen for lagring til senere bruk. Hun som også alltid etter at handlenettet ble avløst, tok med seg bæreposer hjemmefra når hun skulle ut for å handle. Mens jeg selv som har skapet fullt og kaster poser for hundrevis av kroner i året. Heller kjøper en ny til ei krone, fordi jeg alltid glemmer å ta med en brukt.

Til min unnskyldning skal det sies, at jeg ofte handler inn på impuls og derfor ikke går rundt med bukselommene fulle av plastposer.

Og selv om jeg vet at butikkpersonalet er pålagt å spørre. Så undres jeg ofte over hvordan de tror at jeg ellers skal få med meg et stappfullt kassabord med varer hjem, når de spør om jeg skal ha pose. Ikke helt uvanlig er da mitt humoristiske svar, fremført i en høflig tone: Nei takk jeg spiser det her.

Som alt annet, kan også plastposene misbrukes. For hvor ofte har vi ikke alle sett disse liggende å skrepe i naturen. I alle former og alt slags innhold. Alt fra ren søppel til etterlatenskaper fra våre kjæledyr. Det at det etterlatte vil bli liggende der i generasjoner fremover, om ikke en barmhjertig samaritan plukker det opp, er nok ikke i forsøpplerens tanker.

Med min mors ansikt og fy ord i tankene. Så kaster jeg allikevel den brukte fryseposen med en merkelig følelse av dårlig samvittighet. Men jeg kaster den i alle fall der den hører hjemme.

Reklamer