Av Rolf Petter Børresen ………
Sitter her med tekoppen og en enslig hjemmelaget gul kylling mens jeg tenker på fordums påskefeiringer.
Den gang da nabolagets folk brukte nærområdene til skiturene sine i påskeferien. Dette fordi de færreste hadde en stor nok økonomi til noe slikt luksuriøst som ei hytte på fjellet.
Flokkvis dro de grytidlig av gårde opp i høyden med alt som kunne rulle. Noen få heldige alene med privatbiler. Mens andre stappet lasterommet i sin varebil full av venner og bekjente under godprat og latter. Noen dro sågar av sted med lasteplan stappfull av passasjerer, både med og uten hjemmesnekrede hytter. Felles for dem alle var at de ville opp til de snødekte viddene på Vindfjell. Hver påske dro også byens speidere av gårde i flokk og følge. De dro med buss opp til Lifjell i Telemark.
Økonomien og redselen for at avkommet kunne bli bortskjemt, var nok noe av grunnen til at ingen i min omgangskrets fikk slike kjempestore pappegg stappfulle med godterier som barn av i dag får. Var vi heldige, så fikk vi et lite kremmerhus med smågodt på påskemorgen. Men det jeg husker aller best fra påskehøytiden i min barndom. Var at huset skulle pyntes med gule gardiner. Bord og buffeer fikk gule duker, lys og loddene kaniner med smilefjes. Blomsterpottene ble danderes med gul krepp. På kjøkkenet fikk papir plansjer av høner med masete kyllinger nå overta veggplassen etter loftforviste engler og nisser. Et arbeide som krevde sin kvinne av husmora. For hun ville ikke ha veggen sin full av ny hull etter tegnestifter.
Etter en bedre frokost med ferske egg. Kokt sammen med løk-skall for gulfargens skyld og med harske krumkake smuler i fra jul, startet min familie feiringen av påske.
Bortsett fra godteriet og skolefri syntes jeg som guttunge at påsken var en heller grå og kjedelig høytid. Jeg måtte jo gå i de forbaskede finklærne å være snill og stille hele tiden. Helge og jeg diskuterte denne høytiden ute i gata og kom enstemmig frem til at den var noe de voksene hadde funnet på for å få fri. Og at de brukte gud som en skremsel for å få litt fred og ro sjøl. For før vi begynte på skolen skjønt vi ikke helt verdien av ordet ferie. Min mormor mente for øvrig at i påsken kikket gud litt ekstra godt etter alle oss her nede. Hun mente at vi skulle respektere hvilket stort offer Vår Herre hadde ytt for oss mennesker da han ofret sitt liv på korset. Men hun lukket ørene da jeg minnet henne om at Guds sønn levde i beste velgående, og hadde en hvileplass ved siden av sin far når han ble trett av å rusle rundt på skyene.
Allikevel var frihet og støyende lek forbudt under høytiden. Da var min mor hurtig fremme med formanende ord; husk at gud ser både deg og Helge. Og at han og hans engler gråter når dere er slemme. På mitt spørsmål om hvorfor hun da ofte kjeftet under oppholdsvær, ble ikke godt mottatt og ga ingen strafferabatt. Så derfor satte jeg aldri senere i barndommen noe spørsmålstegn til min mors forbindelser med det opphøyde og hellige. Jeg trodde at hun liksom sin mor hadde en god kontakt med Vår Herre. For stadig vekk når jeg trådde blodig inn over dørstokken henvendte hun seg dit opp med uttrykket: Herre gud. Å er det du har finni på nå da.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.