På bærtur i Lågendalen i «gamle»dager.

Blåbær_DSC_2634

Blåbær i Lågendalen. Foto: Jan E. Thorstein

Av Rolf Petter Børresen.

I årene med normal nedbør, var det bær nok i vår lokale skog til alle som ville ha. Men i tørre bærfattige år måtte vi ut av distriktet om hyllene i matboden skulle bli supplert med frisk vare. Da ble nista smørt og sekken pakka på fredagskvelden, før hele familien på løsdagsmorgen reiste på helgetur opp til Vindfjell traktene sammen med venner og kjente. Alle hadde de til felles et inderlig ønske om å bringe til hus vitaminrik saft og syltetøy for kommende vinter. Transporten oppover ble for vår del besørget av en lastebil med et hjemmesnekret hus bak på plan. Der inne satt vi sammentrykt som sild i tønne. Ni store og halvstore, pluss oss tre små. Alle på langsgående krakker. Vår familie hadde tatt med et spisstelt av hvitt lerret, kun egnet til overnatting i pent vær. En velvillig utlånt primus til kaffekoking og tørrmat nok for over helga. For å overleve og fortrenge torturen på vaskebrettveien oppover lågen dalen begynte noen å synge. I alle fall var det det de hadde annonsert på forhånd. Men på grunn av det ujevne veilaget, ristet kroppen slik at stemmen ble både rar og hakkede, derfor satt ikke latteren lenge fast i halsen hos Helge og meg. Den må ha vært smittsom. For stemningen under presenningtaket ble lystig, dessuten var det var jo helg og arbeidsfri. Så på tross av lealøse innvoller og fare for permanente indre skader. Så syntes vi allikevel at vi var heldige som slapp å ta bussen med all vår oppakning. Mørbanka og løse i kropp og sjel, ankom vi omsider bærskogen oppe på Vindfjell. Da ville far ha kaffe, mens mor ville ha bær.
Og som vanlig fikk hun viljen sin. Utstyrt med vært sitt pellespann og ett stort felles samlespann, fordelte de voksne seg parvis utover i skauen under hvert sitt kvinnelige befal. Vi små fikk en streng ordre om å holde oss nær bilen og leieren, og ingenting passet oss i grunnen bedre.
Sugene på blåbær satte Helge og jeg oss godt til rette på hver vår tue. Vi pella etter gammel vane og tradisjon, et i spannet og to i munn. Vår kvinnelige makker var mer perfeksjonist, hun tredde på strå. Buskene i nærområde ble etter vår mening alt for fort tomme. For suget i magen etter mer var der fortsatt, så bærspannet lokket. Når elite pellerene omsider kom inn til lunsj, ble de derfor tatt imot av to seksåringer med blå truter, med tomme spann og fulle magesekker. Og ei prektig jente på fire og et halvt, med fem fulle strå. Men ingen gadd engang å kommentere det, vi ble nok allikevel ikke regnet som seriøse innsamlere til husholdningen.
Vel hjemme igjen på søndagskvelden, måtte de ny plukka bæra renses og bearbeides fortes mulig. Kun jeg fikk lov til å krype sliten til sengs. Jeg sovnet inn under små krangling fra mine utslitte søstre. Som var satt til tvangsarbeidet av en like trøtt, men fredsmeglende mor. Far var som vanlig nøytral der han satt avbalansert ved sin faste plass ved vinduet og pellet ut bøss etter beste evne. Selv om de alle var totalt utslitte etter en slitsom helg. Så måtte allikevel alt syltes og lagres i ny kokte norgesglass. For mor skulle på arbeide dagen etter og var redd for gjæring og bortkastet jobb. Kjøkken benken ble utover kvelden gradvis fylt opp av glovarmt syltetøy og ustivnet gele. Klare til den avsluttende prosessen neste morgen etter avkjøling å få påfylt et tynt vokslag. Som den eneste uthvilte, kom jeg grytidlig ut som første mann på kjøkkenet neste morgenen. Der fikk jeg se at min taburett var blitt satt på hode oppå bordet med et tørklehjørne festet i hvert bein. I1 selve tørkle lå det en ufyselig gugge av tørre bær, iblandet grønne bær ris og brune furunåler. Mens det under sto en suppekjele med ferdig silt saft. Som arbeidsufør og hjemmeværende, hadde far fått jobben med å tappe den på flasker. Borte på komfyren fikk jeg se at det sto en vannkjele som fosskokte med noen hoppende korker. Far så mitt spørrende blikk. Og forklarte at korkene måtte kokes myke og sterile, slik at han fikk presset dem ned i flasketuten. Jeg forsto da at safting måtte være en omstendelig sak, da også tuten måtte bli forseilet med en dupp oppvarmet dyprød lakk på toppen. Flaskene må være lufttette skjønner du ble jeg forklart, mens far etikere dem ferdig med innholdsfortegnelse og årstall. Jeg ville og være til hjelp, og tilbydde meg derfor å bære dem ned i kjellerboden. Men etter så mye arbeide tok han merkelig nok ingen sjanser på det. Dessuten hadde jentene på forhånd forpliktet seg til dette etter skoletid. Nede i kjellerboden hos oss sto det mye god årgangs saft på hylla, noen opptil 7 år gamle og tilvirket under krigen med minimalt av sukker. Så surt at ørene krøllet seg når det passerte adamseplet. Med så mye saft tilgjengelig, skulle en tro at alle ved behov kunne drikke seg utørst. Men nei da, her skulle det ikke være noe fråtsing heller sløsing, det skulle spares.

Reklamer