Av Rolf Petter Børresen

Med side jur og trette ben gikk kuene til Svendsen beitende nede på løkka. Tygge for tygge spiste de seg bedagelig og sorgløse fremover. Uten å ane at Helge og jeg lå speidende bak buskene. Begge stappfulle av adrenalin etter en tilbakelagt cowboy film med Tom Mix på kino. Helge med seksløpene full-ladet med kruttlapper. Jeg med cowboyhatt, klessnorlasso og rifle.
På hjemveien hadde vi fått en ide om å starte en kvegranch. Under den spennende forestillingen hadde vi fått oppskriften på hvordan det skulle gjøres. Der hadde vi sett hvordan amerikanske cowboyer dro over til Mexico og forsynte seg når de trengte nytt blod til bestanden.
Noe som forståelig nok ble litt for langt for oss å dra, men vi hadde en reserveløsning. For vi hadde nemlig oppdaget at Svendsens kuer ikke var brennmerket og ville derfor prøve oss som kvegtyver på disse. Merket hadde vi forlengs klart. Det skulle bestå av en stor P inne i en stor H. Men vi var litt mer humant innstilt enn våre amerikanske kollegaer. Vi nektet nemlig begge å bruke svijern. Vi får nøye oss med en sort kullstift mente jeg og fikk aksept.
Stille reiste jeg meg opp og svingte lassoen et par ganger over hode før jeg slapp den fremover. Tilfreds kunne jeg konstatere at løkka dalte perfekt nedover hodet på en av de beitende melkeprodusentene.
Men uerfaren som jeg var med cowboy livet og ku merking, kom reaksjonen bardus på meg. Skremt av det ukjente som kom dalene nedover henne, vrengte kua både mule og øyne før den utstøtte et forskremt raut. For deretter på stive ben å lange ut med kåte byks som en vårslippet ungkalv. Uten å ta hensyn til at jeg hang viljeløs etter på slep som en annen bandhund.
Fordi jeg på forhånd hadde fastbundet tampen av lassoen rundt venstre håndrist. Fikk jeg av en omvisning av løkkas frodige jordmuld og insektliv som jeg aldri glemte.
Det at kameraten reiste seg opp og begynte å plaffe vilt om seg med en kruttlapp pistol i hver neve. Dempet heller ikke farten på melkeprodusenten noe særlig. Det eneste han oppnådde var at resten av flokken skjenet til alle kanter.
Min utvalgte ku oppførte seg nok som vettskremte kuer flest. Iallfall valgte hun den strakeste veien, selv om denne ikke akkurat var den letteste. Med rykk og harde napp skled jeg stønnende over små jordvoller med en etter hvert bar mave, uten å planere dem ut. Til det var nok min kroppsvekt for snever.
Verre var møte med den øvrige vegetasjonen på løkka. For innen jeg omsider fikk løsnet knuten. Hadde jeg og min nye firbeinte venninne rukket å grunnlegge en helt ny sti mellom småkratt og brennesler.
Med en mørbanket og sviende kropp, ble jeg snufsende og stønnende sittende å synes synd på meg sjøl. Og særlig bedre ble det ikke, når kameraten kom etter med en bekjennelse om at det hadde sett stygt ut og jeg kunne være glad for at jeg var i live.
Da ble jeg innmari rørt over meg sjøl. Bare tanken på at min ville ferd kunne ha medført en fremtid som besto av å ligge knøtt stille i ei kasse under torva, fikk tårene til å sprute. Jeg var et slikt oppkomme av fukt, at jeg iblant lurte på hvor det kom fra. For det tok liksom aldri slutt.
Hikstende ble jeg fulgt hjemover. At mitt utsende ikke var blitt noe å pynte juletreet med, det forsto jeg fort da jeg noe senere trådde inn over terskelen til kjøkkenet. Hvor mor i ren forskrekkelse slapp oppvasken tilbake i fatet. Og en besøkende mormor sluttet å male på kaffekverna hun satt med mellom knærne.
Sittende på en taburett ble jeg dokteret av en knelende mor med eddik på mine utallige nesler blemmer. Mens sårene ble renset med fresende borvann og salvet Norges plaster.
På krakken ved siden av satt mormor og holdt meg forsiktig i hånden, mens hun velsignet meg med milde øyne i Guds navn.
Men som tøff cowboy likte jeg ikke at hun innimellom sukkende kalte meg for stakkars lille kroken.