Av PER ARNE DAHL, BISKOP I TUNSBERG BISPEDØMME

Først av alt en varm takk til deg, Anne Tarasenko, for din ærlige, sorgfulle og såre fortelling  om en mors kjærlighet til sin sønn og din smerte over Christers vonde og brå død i trafikken. Takk for dine håndtrykk til de som er i samme situasjon, men også takk for din utfordring til oss alle om å akte oss og sammen vise ærefrykt for livet. Du sa: “Tro ikke at det ikke hender dere! Det er så lite å tjene på å kjøre for fort. Dere bilister; se en gang til, ro dere ned. Det er bedre å komme hjem i dag enn å forårsake en ulykke. Ett eneste sekund forandret vårt liv”.

Kjære alle sammen. Dette gjelde oss alle. Uansett, veistandard, midtdelere, kjøreferdigheter og bilstandard; Det er oss det kommer an på, slik du Anne Tarasenko har lagt innover oss. Og det er dette perspektiv jeg i dag vil bekrefte og gjenta til meg selv og dere alle i løpet av fire minutter.

Som biskopen deres kjører jeg mye bil fra Larvik i syd til Geilo i nord. Og jeg registrerer stadig det vi vet og som mange har fortalt; Dersom vi har uplasserte følelser og kjører i affekt utgjør vi en farlig risikogruppe. Jeg også merker hvordan min bilkjøring er fargelagt av stemningsleie og livssituasjon. Har jeg sinne i kroppen står jeg i fare for å ta dette ut i aggresiv kjøring. Har jeg overbooket arbeidsdagen og havnet i tidsnød blir kjøringen dessverre ofte preget av det.

Derfor må vi si til hverandre på denne viktige dagen i Skjee kirke at følelser ikke er en privatsak. Våre følelser er våre, men har også offentlige konsekvenser. Våre uplasserte følelser kan ramme andre, ja bidra til å ta liv. Uvettig fart er ikke bare dumt, men kan bidra til å ødelegge og krenke andres liv og fremtid. Vi er en del av hverandres liv med ansvar. Trafikken avslører livet vårt. Ja, alvoret er at vi dessverre ofte kjører som vi lever. La meg derfor gi meg selv og dere alle en utfordring, ja rope et varsku om mobil og bil.

Som biskop har jeg også synder å bekjenne fordi jeg har tuklet med mobil og bilradio, lest meldinger og dessverre sendt kjappe svarmeldinger. Det er jeg ikke stolt av, og jeg beklager det her og nå. Jeg har vært heldig at ikke min uvettige omgang med mobil i bil har ført til skade på andre eller meg selv og mine. Hva var det du Anne sa i din appell: “Ett eneste sekund kan forandre våre liv”.

Kjære alle sammen! I kirken er vi vant med å si amen. I våre biler må vi lære oss å si a`men på en langt mer radikal og kompromisløs måte slik vi gjør det på konserter og i kirkerom. Det er slett ikke smart å bruke smarttelefon for den som er bilfører annet enn ved bruk av handsfree og lovlig betjening. Er det et område kirken virkelig bør rope et varsku på er det her. Fikling med mobil i bil for fører er ikke bare uakseptabelt. Det er rett og slett synd fordi dette misbruk står i fare for å krenke liv, ta liv og utsette andre for overgrep. Derfor utfordrer jeg meg selv og alle andre til å ta et oppgjør med ulovlig og skadelig misbruk av mobil og andre dupeditter i bil. Intet annet enn nulltolleranse er akseptabelt.

Det nyttårsforsettet vi alle burde pålegge oss og øve oss på er derfor en radikal skjerping av vår mobilbruk i bil. Livet er dyrebart, venner.  Livet er kostbart.  Og vi er en del av hverandres liv med de gaver det gir, men også med de utfordringer vi ikke kommer utenom. Hvis dere er enig med meg, svarer dere et rungene ja når jeg nå spør: Vil vi skjerpe oss når det gjelder mobilmisbruk i bil? JA. Livets skaper vil at liv opprettholdes. Vi trenger hjelp til dette.