Hjelp, jeg er blitt besatt. I entreen stirrer en skikkelse i speilet tilbake på meg. Et for meg totalt ukjent vesen i form av en gammel skrukkete mann.

Av: Rolf Petter Børresen

Med hengekjaker og poser under øynene geiper han til meg mens jeg prøver å dandere det lille jeg har igjen av hår. Gradvis har dette vesenet tatt bolig i min kropp. Like ubemerket som når sommeren går over i høst har det sneket seg inn og frosset til mine ledd. Som innvendige vannpytter sprekker de sprø islagene og avgir en knirkende lyd i mine ledd hver gang jeg bøyer meg. Jeg som i nåtidens tanker og i fordums dager slo stiften uten besvær, sliter nå under stønnende irritasjon fysisk med å få på meg et par strømper. Og som om det ikke kunne bli verre, så får jeg nærmest panikk når jeg skal lauge min kropp. For på et felt er jeg og mine døtre definitivt på kollisjonskurs. Jeg mener at badespeil skulle vært nedfelt som et forbud i loven. For hva i all verden skal en med en slik manifesterende og makaber innretning på en plass hvor en sjøl står uten en trå på kroppen. For selv mot min vilje på min vei ut fra dusjen, så søker allikevel blikket mitt seg inn mot speilbilde. Et speilbilde som avslører at Vår Herre må ha en ubegrenset tilgang på råmaterialer. For sjøl er jeg snart innehaver av hud nok til to personer, og en bakende som nesten har seget ned på hasene. Og for ikke å nevne min ungdoms stolthet, vaskebrettet på magen. Det har nå blitt erstattet av en vaskeball. Ikke så lett å forstå for en mann som er utstyrt med en hjerne som fortsatt befinner seg tilbake i sekstiårene, og som fortsatt tror at den er ung. Det er i alle fall helt uforståelig for meg hvem dette vesenet er og hvor det har kommet ifra. Men velkommen er det ikke og derfor ønsker jeg det inderlig dit pepperen gror, jeg vil ha min gamle kropp tilbake. Dette på tross av mine venners forsiktige og sikkert velmenende antydninger om at jeg har oppnådd en satt alder og derfor trenger et roligere liv. Jeg nekter å ta resten av livet med ro i en godstol. For hva i all verden skulle jeg foreta meg der. Sitte med pledd over knærne og glane inn i et TV apparat inntil døden skiller oss ad? NEI, her skal den kappekledde steinhugge ljåen. For på tross av plager og ytre skavanker, så nekter jeg å avlive unggutten i meg. Så lenge hjernen fungerer vil jeg leve livet.