Lardalskogene er et utmarksområde på mange tusen dekar. Områdene rundt Svartangen og litt lenger nord, rundt Kroken og Surlia er gode og tradisjonrike beiteområder.

Flere av bøndene har vært jevnlig oppom dyra med melbøtta for å lette arbeidet med å få kontakt med dyra og få dem til å følge med inn til samlings kvea.

Vi var i dag ute og fulgte søket etter dyr flere steder langt ute i terrenget

Kraftfôr og lokk

Etter noen kilometers vandring hører høres bjeller, og bonden og hans medhjelpere prøver å komme tettere på dyra. Da er kraftfôrbøtta de har båret med seg og lokking gode virkemiddel. Beiteområdet har fått flere regnskurer enn det har kommet nede i bygda, og det er fortsatt mye mat å finne for dyra. Løs avføring under­streker at det er rikelig med gras.

– Vanligvis er de mer sugne på å komme ned i mjølbøtta enn nå så det viser at de er gode og mette, forteller bonden.

De fleste som har dyr på beite er oppom beiteområdet et par ganger i uka sommeren igjennom, og mener det er en investering i tid som betaler seg godt når dyra skal sankes. Dyr som har hatt mindre kontakt med folk gjennom sommeren er langt mer vare og vanskeligere å komme innpå. Men om dyra finner det for godt å ta seg en avstikker lar samleren de bare fare av gårde, men merker seg retningen. Radiokontakt med de andre sankerne er verdifulle hjelpemidler.

Driving

Når Bonden eller noen av de andre sankerne mener flokken som er lokalisert beveger seg i riktig retning mot et av samlekveene som brukes er det for oss bare å følge etter. Lyden av bjellene forteller om det går i ­riktig retning. Noen kilometer senere kommer en flokk ned på veien, og etter litt bestikkelser med kraftfôr de han lede flokken videre til samlekeeene der de blir lastet på dyrevogner for videre transport hjem til beiter på gården.