Oddvar Schjølberg har kommet med en ny bok om krigsseilerne….»Krigsseilerens familie»

 For første gang forteller Solveig Johanne Pedersen (94) fra Flåret i Lier sin historie. Hun er en av de siste gjenlevende krigsseilerkonene, og nå forteller hun, sammen med sine barn, om hvordan situasjonen var for disse familiene etter krigen.


Etter 3 ½ år med research, lyd- og filmopptak og intervjuer på Flåret er nå boka ”Krigsseilerens familie” – av forfatter Oddvar Schjølberg – ute på det norske bokmarkedet. Boka er den siste i en serie på 4 bøker om krigsseilerne og deres innsats. ( Første bok var ”En krigsseilers loggbok”, så fulgte ”Krigsseilernes evige krig” og deretter ”Krigsseilernes barn”)


I den nye boka møter vi familien Pedersen fra Flåret i Lier. Ektemannen Karl Johan var en av de mange tusen norske krigsseilerne. Han seilte først i Hjemmeflåten, langs norskekysten. Skipet gikk i fast rute med malmtransport mellom Narvik og havner i tyskokkuperte land. Senere rømte Karl, sammen med 9 andre sjøfolk i en livbåt, og via Sverige kom han over til London, hvor han med en gang fikk hyre i uteflåten Og han var en av de som overlevde krigens redsler.


Selv om alle disse sjøfolka gjorde en heroisk innsats for Norge – med fare for sitt eget liv, har også hver enkelt sjømann sine egen historie. Ikke bare krigsseileren, men like mye hans familie.
Familien Pedersen er en av dem, og i boka er det kona Solveig og barna som forteller om sin hverdag.
Etter dramatiske år i krigsseilas kom sjøfolka hjem, som oftest en og en, og ble møtt av et samfunn som ikke ga dem noe hjelp. Norge var for å si det litt brutalt, slett ikke forberedt til å ta imot heltene fra konvoiseilasen.
Det gikk heller ikke så lenge etter freden før ordet krigsseiler ble forbundet med alkohol, fyll og spetakkel. De ble av mange sett på som noen slubberter, og de møtte liten forståelse både hos leger og saksbehandlere på norske sosialkontorer. Ofte ble de gående uten arbeid, og de stilte sist i boligkøen. Mange av dem var blitt syke, og andre hadde synlige og usynlige skader på kropp og sjel.
På tross av dette klarte heldigvis de aller fleste seg bra. De var praktiske folk som utviste en egen stå-på-vilje, og under seilasen hadde de lært seg praktiske ting som det å kunne snekre, mekke tekniske ting og motorer, sy, osv. Og de kom seg videre i livet.

En glemt gruppe
Men det er også en gruppe som stilte seg bak krigsseilerne, og hjalp dem videre, nemlig krigsseilerkonene og barna deres. De ble glemt og kom som regel helt i skyggen, men de har likevel en svært viktig plass i norsk krigshistorie, og deres historie må også dokumenteres for at bildet skal bli korrekt.

Som kona til en krigsseiler var det Solveig som måtte stå i bresjen for å holde familien samlet. Hun var alt fra sjelesørger til sykepleier. Hun var bondekona som sørget for dyrene og avlingen på den lille husmannsplassen i Flåret. Hun var sekretæren som måtte betale regninger, holde orden på alt fra viktige papirer og legetimer, samtidig som hun skulle sørge for at familiens barn kom på skolen til rett tid.

Solveig og hver av de fem Pedersen-barna har selvsagt sin egen historie, og sine egne minner. Men mye er likevel felles.


Her deler de av sin rike livserfaring, om glede og håp, om lykkelige dager med fred og ro, om en ektemann og far som som stilte opp for familien med de ressursen han hadde. En som gjerne ville gi familien et godt liv, og barna en trygg oppvekst. Men det er også historien om en familie som fikk møte den virkelige verden med kverulantiske norske byråkrater, leger og vrange saksbehandlere innen sosialtjenestene.

Familiens historie er fortalt med deres egne ord, og den sprer seg som ringer i vannet. Det er en sterk historie om en sterk familie.

Boka ”Krigsseilerens familie” er utgitt med støtte fra Jon Michelets fond – Polstjernefondet, og nå forteller Solveig Pedersen, sammen med barna, (Karin, Sigfrid, Lasse, Borgar og Dag Harald) for første gang den usminkede historien om hvordan det var å leve tett innpå en krigsseiler.

Boka har nettopp kommet i handelen hos bokhandlere over hele landet. Familien Pedersen bodde mange år i Konvoibyen i Risør, men for 10 år siden kjøpte Solveig barndomshjemmet sitt tilbake, og flyttet opp til husmannsplassen i Flåret.