Der livet er minst – og betydningen størst

Av Kjell Harangen

Det er stille i gammelskogen.

Vinden beveger de høyeste trekronene, og et spetteslag bryter stillheten et sted langt inne mellom de grove granstammene. Under føttene ligger et tykt teppe av mose. Gamle trær står side om side med stammer som for lengst har falt og er i ferd med å bli til jord igjen.

Ved første øyekast kan skogen virke urørlig. Nesten tom.

– De fleste ser bare trær, sier kunstner og forfatter Gunvor Nervold Antonsen idet hun stanser ved en mosedekt granstokk.

Gunvors rike …..

Hun peker mot barken.

Der andre ser en grå trestamme, ser hun et helt samfunn av liv. Små lavarter som har brukt flere tiår på å etablere seg. Sopper som langsomt bryter ned veden og frigjør næringsstoffer tilbake til jorda. Små biller, insekter og organismer som er avhengige av akkurat denne kombinasjonen av gammel skog, fuktighet og død ved.

– Alt henger sammen.

Det er lett å gå forbi uten å legge merke til det. Likevel er dette blant de mest artsrike miljøene vi har.

Det er også denne verdenen store deler av den norske skogdebatten handler om.

Forskning fra Artsdatabanken, Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Miljødirektoratet viser at gammelskog og skog med lang økologisk kontinuitet er blant de viktigste leveområdene for mange truede arter. Flere av dem er helt avhengige av gamle trær, død ved og stabile skogmiljøer gjennom lang tid. Når slike områder forsvinner, mister mange arter også livsgrunnlaget sitt, fordi de ikke uten videre kan etablere seg i moderne produksjonsskog.

Naturvernorganisasjoner viser samtidig til at Norge har et særlig internasjonalt ansvar for flere av disse artene. En betydelig del av deres utbredelse finnes nettopp her, og derfor handler vern av gammelskog ikke bare om norsk naturforvaltning, men også om et ansvar utover egne landegrenser.

Samtidig peker skognæringen og mange skogeiere på at skogen er en av landets viktigste fornybare ressurser. Den skaper arbeidsplasser, verdier og leverer råstoff som kan erstatte mer klimabelastende materialer. Uenigheten handler derfor ikke om hvorvidt skogen er viktig, men om hvordan den skal forvaltes.

En stor del av diskusjonen dreier seg om vurderingene som gjøres før hogst settes i gang. Naturvernere ønsker mer biologiske kartlegginger og større innflytelse fra miljømyndighetene. Skognæringen viser til lovverket, sertifiseringsordningene og et omfattende miljøarbeid i skogbruket. Samtidig viser forskning at enkelte driftsformer over tid kan føre til betydelige tap av biologisk mangfold, selv når hogsten skjer innenfor gjeldende regelverk.

Mens denne debatten pågår, fortsetter livet i gammelskogen nesten ubemerket.

En lav vokser bare noen få millimeter i året.

En sopp bryter sakte ned en stamme som har ligget på bakken i flere tiår.

Et insekt finner ly under barken på et tre som døde lenge før dagens skogsmaskiner ble utviklet.

Dette perspektivet lett å miste når natur først og fremst blir vurdert som en ressurs.

Gjennom kunst, bøker, foredrag, høringsuttalelser og innlegg i offentligheten har Gunvor arbeidet for å synliggjøre verdien av de eldre skogene som fortsatt finnes i Numedal. Tidligere i år var hun også en av initiativtakerne til etableringen av et felles lokallag i Naturvernforbundet for Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal.

Hun mener naturen også må få utvikle seg på sine egne premisser.

– Naturen har en verdi i seg selv. Beslutninger om skog, jord og vann må bygge på kunnskap, respekt for økologiske sammenhenger og et ansvar også overfor kommende generasjoner, sier hun – og understreker samtidig at vern av noen områder ikke må bli en hvilepute.

Selv om flere skogområder allerede er vernet i Numedal, mener hun det fortsatt finnes verdifulle rester av naturskog som bør kartlegges grundigere av fagbiologer før nye inngrep vurderes.

Hun mener dalføret har et unikt utgangspunkt for å for å gå i bresjen i Norge for å bli et « naturmangfoldsdalføre» Et område hvor større sammenhengende naturområder kan bevares, samtidig som naturmangfoldet får bedre vilkår.

– Det er fortsatt ikke for sent, men vi må ta beslutninger mens vi fortsatt har noe igjen å ta vare på.

Vi fortsetter innover i skogen.

Det er først når tempoet senkes at detaljene trer fram. En liten sopp på en råtnende stamme. Lav som dekker barken som et kart. Fuglesang mellom trekronene. En gammel rotvelt som har blitt hjem for nytt liv.

Skogen virker plutselig langt mindre stille enn da vi kom.

For når en gammelskog hogges, er det ikke bare trær som forsvinner. Det er leveområder som har utviklet seg gjennom hundrevis av år. En ny skog kan plantes, men den kan ikke gjenskape de økologiske prosessene og det biologiske mangfoldet som har brukt århundrer på å utvikle seg.

Hvordan vi velger å forvalte de siste restene av naturskog, vil få konsekvenser langt utover vår egen generasjon. Valgene som tas i dag, avgjør hvilke arter, landskap og økosystemer framtidens Norge skal overta.

Når vi forlater gammelskogen, er stillheten den samme som da vi kom.

Forskjellen er at den ikke lenger føles tom.

Den er full av liv.

Takk til Gunvor Nervold Antonsen for at hun delte av sin kunnskap, sine erfaringer og sitt engasjement i arbeidet med denne reportasjen.

Noen billedlige glimt i fra gammelskogen i Rollag – stille, men allikevel så full av liv.